Unnasluntring, litt for lange pauser, en vel lang lunsj? Alle har nok selv tatt eller opplevd at en pause har bli møtt med et stygt blikk eller et spørsmål i etterkant. Bør man minimere pauser både på arbeidsplassen og i andre settinger, eller streve etter å opprettholde dem? Er man lat hvis man tar mange pauser?
La meg gi litt bakgrunn til hvorfor jeg ønsket å skrive om nettopp dette… Nylig var jeg på en konferanse i London, City JS 2026 der ene dagen besto av workshops. Det viste seg at dette i større grad var forelesninger enn workshops, men dette kunne jeg skrevet et nytt innlegg om. Poenget i denne konteksten er fraværet av pauser. De to første sesjonene var begge to workshops på tre timer. Den første klarte å inkludere en liten pause på ti minutter etter to timer (som også var noe lite), mens den andre ikke hadde noen i det hele tatt. Dette er et noe ekstremt tilfelle av fraværet av pauser, men det fikk meg likevel til å reflektere over konsekvensene av dette.
Hvordan reagerte folk? Det ble en økende frustrasjon i rommet som var til å ta og føle på, selv om det var relativt stille (utenom fasilitatoren som pratet videre). Etter hvert økte misnøyen og folk gikk ut av rommet når man nærmet seg to timer i strekk uten noen form for interaksjon eller avbrekk. Det mest alarmerende var likevel at hele poenget med workshopen forsvinner! Som nevnt i innledningen, så ville en pause her gitt rom for å fordøye det man akkurat har lært og reflektere over det. Istedenfor ender man opp med overstimulering og oppbygd frustrasjon som ebber ut i ingenting og bortkastet tid.
PS: Jeg synes vedkommende som holdt workshoppen var kunnskapsrik og enormt dyktig faglig. Hadde foredragsholderen tatt en gjennomgang med en kollega eller god venn i forkant og fått tilbakemelding på formatet, kunne dette løftet workshopen enormt.
Eksempelet er fra en workshop, men det kan lett dras paralleller til arbeidslivet. Og nettopp her er det ganske spesielt, at selv om man hører på studiet om hvor viktig studieteknikker er med hyppige små pauser, kontekstsvitsjing, og teknikker som pomodoro, så ser en ofte i arbeidslivet det motsatte. Lange dager uten pauser frem til lunsj, før en etterlengtet pause rundt 14:00 som potensielt blir altfor lang. Årsaken til dette er ofte fraværet av avbrekk tidligere. For kunnskapsbedrifter gjelder dette i større grad, da hjernen trenger restitusjon.
Da spør jeg igjen, er man lat hvis man tar pauser? Nei, tvert imot. Hyppige, korte pauser der man faktisk kobler ordentlig av, og muligens legger bort mobilen er med på sikre et jevnt fokus gjennom dagen og en bedre arbeidsflyt. Mitt personlige inntrykk er at juniorer ofte er bedre på slike ting, men at pausene ofte kan vare noe lengre enn flere, korte pauser. På den andre siden har jeg ofte hørt historier om seniorer og kulturer der pauser blir sett på som unnasluntring, eller at man velger å ta ispauser i finværet ved pulten mens man jobber, fremfor å gå ut… Fordi man ønsker å være “produktiv”. Gjennom en lang arbeidsdag er nok fraværet av pauser en større form for unnasluntring enn å ta korte pauser. Det eneste fravær av pauser skaper er følelsen av kontroll og micromanagement fra øvrig hold.
Kanskje du som leser dette har jobbet for lenge allerede? Da vet du hva du må gjøre for å være mest mulig effektiv over en arbeidsdag 🙂
God pause
Vennlig hilsen, Ahmed Waseem Saeed
Er pauser et tegn på latskap? was originally published in Compendium on Medium, where people are continuing the conversation by highlighting and responding to this story.
