Norge bruker kunstig intelligens som aldri før. Men mens mye av KI-debatten fortsatt handler om hvor raskt vi klarer å ta teknologien i bruk, mener flere av Norges fremste KI-eksperter at vi står overfor langt vanskeligere spørsmål: Hva skal vi egentlig bruke KI til? Hva skjer med arbeidslivet? Hvor avhengige kan vi være av amerikansk teknologi? Og hvem skal ta ansvar for konsekvensene? Det var utgangspunktet da Computas inviterte til «Brannfakler om KI som Norge ikke er klare for» under Arendalsuka.
Lege og KI-forsker Ishita Barua, filosof Aksel Braanen Sterri, NUPI-forsker Niels Nagelhus Schia, Catherine Janson fra Politidirektoratet og Computas’ CTO Thomas Bech Pettersen fikk tre minutter hver til å utfordre etablerte sannheter om KI. Brannfaklene gikk i svært forskjellige retninger. Likevel var det én ting deltakerne i stor grad var enige om: Den vanskeligste delen av KI-revolusjonen handler ikke lenger om selve teknologien. Den handler om valgene vi tar rundt den.
Norge bruker KI, men vet ikke om det virker
Som bakteppe for debatten presenterte Computas ferske funn fra rapporten «KI-paradoksene 2026», basert på en Norstat-undersøkelse blant 914 ledere og IT-beslutningstakere i offentlig og privat sektor. Tallene viser et Norge som har omfavnet KI, men som fortsatt strever med å dokumentere verdien.
65 prosent oppgir at de skal bruke KI til effektivisering, mens bare 8 prosent har målt og dokumentert konkrete gevinster. I offentlig sektor er tallet bare 4 prosent. Samtidig mener 78 prosent at KI gir nye muligheter for innovasjon, mens bare 25 prosent faktisk bruker teknologien til dette. Tallene satte scenen for spørsmålet som fulgte resten av debatten: Har vi blitt for opptatt av å komme i gang, og for lite opptatt av hvor vi skal?
Norge trenger sitt eget DARPA
Lege, KI-forsker og forfatter Ishita Barua åpnet med arrangementets kanskje mest offensive brannfakkel: Norge trenger sitt eget DARPA. Det amerikanske forskningsbyrået ble opprettet etter Sputnik-sjokket i 1958 for å sikre at USA aldri igjen skulle bli teknologisk forbikjørt. Siden har satsingen bidratt til teknologi som internett, GPS og utviklingen som senere har ledet frem mot blant annet selvkjørende biler. Barua mener Europa nå befinner seg i sitt eget «Sputnik-øyeblikk».
Norge har kapitalen, argumenterte hun, og la til: “Det som mangler er viljen til å bruke den mer offensivt til å stimulere banebrytende innovasjon og skape sterkere samarbeid mellom offentlig sektor, forskning og næringsliv.”
Vi må bruke riktig teknologi på riktig problem
Thomas Bech Pettersen, CTO i Computas, tok debatten i en helt annen retning. Mens oppmerksomheten i dag i stor grad er rettet mot generativ KI og språkmodeller, advarte han mot å gjøre KI synonymt med én bestemt teknologi. Poenget er ikke å starte med KI, men med problemet som skal løses.
Pettersen mener mange virksomheter har blitt så opptatt av å «komme i gang» at aktiviteten i seg selv blir viktigere enn resultatet. Det kan føre til store investeringer uten tilsvarende verdi.
Før en virksomhet setter i gang, må den forstå hvilken kompetanse den har, hvilke data som er tilgjengelige og hvilken teknologi som faktisk passer til oppgaven. Ikke minst må dataene være ryddige, tilgjengelige og kunne brukes på en trygg måte. KI gjør med andre ord ikke det gamle grunnarbeidet mindre viktig. Tvert imot.
En transformasjon vi ikke har fem år på oss til å gjennomføre
Catherine Janson, ansvarlig for helhetlig digitalisering i Politidirektoratet, utfordret samtidig forestillingen om at KI først og fremst handler om å ta i bruk nye verktøy. Virksomheter har brukt mange år på digital transformasjon, med endringer i arbeidsformer, finansiering, organisering og virksomhetsmodeller. KI utløser en minst like grunnleggende endring. Forskjellen er tempoet.
Janson etterlyste ledere som tør å ta større risiko, raskere, samtidig som virksomhetene blir langt tydeligere på hvilke effekter de faktisk ønsker å oppnå. Hun pekte også på at KI kan endre selve sammensetningen av organisasjoner og team. Teknologer kan få ansvar for å styre KI-assistenter. Seniorkompetanse og kritisk tenkning kan bli enda viktigere. Og forholdet mellom teknologi-, produkt- og fagkompetanse kan bli et helt annet enn i dag.
Konklusjonen hennes var kontant: Dette lukter transformasjon. Men denne gangen har vi ikke fem år på oss.
Når vi velger teknologi, velger vi også stormakt
Niels Nagelhus Schia, forsker og leder for sikkerhets- og forsvarsgruppen ved NUPI, løftet diskusjonen fra virksomhetsnivå til geopolitikk. Hans brannfakkel var at ethvert valg av KI-teknologi samtidig er et utenrikspolitisk valg.
Tallene fra «KI-paradoksene 2026» illustrerer dilemmaet. 55 prosent av norske virksomheter er skeptiske til amerikanske skytjenester. Likevel bruker 96 prosent dem, og 42 prosent oppgir at de ikke ser reelle alternativer.
Schia sammenlignet amerikansk teknologi med sirenenes sang i Odysseen: Problemet er ikke at teknologien er dårlig. Problemet er nettopp at den er så god at den er vanskelig å velge bort. Norge kan heller ikke realistisk slutte å bruke amerikansk teknologi, understreket han. Men vi må vite hvilken avhengighet vi kan leve med, hva som er kritisk infrastruktur og hvor vi trenger alternativer. Målet er ikke full teknologisk uavhengighet, men tilstrekkelig kontroll og kompetanse til at avhengighet ikke blir det samme som sårbarhet
Hva skjer med jobbene?
Et annet spørsmål hang over diskusjonen: Hva skjer dersom KI blir i stand til å utføre stadig større deler av arbeidet vi gjør i dag? Aksel Braanen Sterri utfordret både arbeidslivet og velferdsstaten. Dersom virksomheter trenger færre juniorer fordi KI kan utføre oppgavene de tidligere gjorde, kan konsekvensen bli større enn tapet av enkelte arbeidsplasser.
Hvordan skal neste generasjon få erfaringen som gjør dem til seniorer? Og hva skjer med en velferdsmodell som i stor grad er bygget rundt arbeid og skatt på arbeidsinntekt dersom stadig mer verdiskaping utføres av maskiner?
Pettersen advarte samtidig mot å slutte å ansette nyutdannede. Computas’ erfaring er at juniorer tilfører fersk kompetanse, nye perspektiver og høy produktivitet, og at virksomhetene fortsatt trenger å bygge kompetansen de skal leve av i fremtiden.
Spørsmålet blir derfor ikke bare hvor mange arbeidsoppgaver KI kan overta, men hva vi velger å bruke kapasiteten som frigjøres til.
Fra «ta KI i bruk» til «hva vil vi oppnå?»
Heather Broomfield, fagdirektør i KI Norge, fikk rapporten «KI-paradoksene 2026» overlevert under arrangementet og tok utfordringene fra panelet med seg videre. Hun understreket at Norge trenger mer enn høy KI-bruk. Ambisjonen må være innovativ og ansvarlig bruk, og en bredere diskusjon om hvilken transformasjon vi faktisk ønsker.
For offentlig sektor kan KI brukes til å effektivisere eksisterende tjenester. Men teknologien åpner også for et langt større spørsmål: Bør vi redesigne tjenestene og måten offentlig sektor arbeider på?
Det er nettopp her KI-debatten nå befinner seg. Spørsmålet er ikke lenger bare hvor raskt Norge kan ta teknologien i bruk. Det handler om hvilke problemer vi ønsker å løse, hvilken risiko vi er villige til å ta, hvilken avhengighet vi kan leve med, hvordan arbeidslivet skal utvikles, og hva slags samfunn vi ønsker å bygge. Teknologien utvikler seg raskt. Nå må dømmekraften følge etter.
Om Computas-undersøkelsen
Undersøkelsen er gjennomført av Norstat på vegne av Computas og er del av en årlig kartlegging av norske virksomheters holdninger til digitalisering og kunstig intelligens. 914 ledere fra private og offentlige virksomheter har i år deltatt i undersøkelsen.
Få hele rapporten – helt gratis.
Trykk her dersom du ikke får opp skjemaet på din enhet.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.